Från Mirakelnytt nr 2 2004:
Hallo kjære venner. Jeg sitter på Findhorn og skriver dette. Vistelsen her har gitt meg mange og verdifulle innsikter, andre måter å se kursen på. Og dette vil jeg gjerne dele med dere.
Har nettopp slått opp i Mirakelboken på måfå. Det som kom opp var I kapittel 5, V. The “Dynamics” of the Ego: 13. The ego analyzes; the Holy Spirit accepts. Det kan godt stå som rubrik på det jeg skal skrive om her.
Reisen hit kom til ut fra flere grunner. Dels har jeg gamle, gode venner her fra den gang jeg bodde her i 1978-79. Jeg har besökt Frances og George flere ganger, og de har besökt meg. Vi deler studiet av Mirakelboken, og de er med i en gruppe som mötes ukentlig (en gång i veckan), og som jeg også har fått delta i, 3 möter har jeg värt med på. Og allerede på det første møtet i denne gruppen hendte det noe som var nytt for meg.
Jeg kan ikke huske i hvilken sammenheng det dukket opp, hva vi leste, men det gikk plutselig opp for meg hvor bundet jeg er til denne verden. Praktisk talt alle mine tanker, gjøremål og vurderinger har med denne fysiske verden å gjøre. Så klart har jeg en slags indre kommunikasjon med den Hellige Ånd, men selv der handler det oftest om fysiske ting, hva er best å gjøre i en bestemt situasjon, osv. Mirakelboken taler jo om en annen virkelighet, at denne verden bare er en illusjon, og at det handler om å oppfatte det som hender på det fysiske på en annen måte, i tråd med det som er virkelig, skapt av Gud.
Noen dager senere, etter dette förste mötet, var jeg på besøk hos en gammel venninde. Hun viste meg en bok som heter ”The Disappearance of the Universe” av Gary R. Renard.
Boken handler om forfatteren som plutselig får besøk av to mestere fra et høyere plan. De manifesterer seg hjemme hos ham, for å gi ham en bedre forståelse av hva Jesus gjorde her på jorden, og hvorfor han har diktert Mirakelkursen til Helen Shucman. Boken fanget øyeblikkelig min interesse, jeg har alltid värt fascinert slike ”overnaturlige” fenomen. Men ettersom min venn hadde kjøpt det siste eksemplaret av boken i Phoenix, den lokale butikken på Findhorn, og hun var selv dypt engasjert i den kunne jeg ikke få låne den. Så jeg leste fort igjennom noen avsnitt mens hun gjorde te til oss. Det var både spennende og inspirerende å lese om dette besöket fra ”den andre siden” av en mann og en kvinne, som tydeligvis hadde när forbindelse med Jesus ut fra hva de hadde å fortelle.
Noen dager senere var jeg innom Phoenix for å kjöpe mat. For morro skyld tok jeg en titt på noen böker, og til min store overraskelse så finner jeg enda et aller siste eksemplar av boken ”The Disappearence …” som jeg kjöpte på direkten! Det var som å få en personlig gave, og jeg bare visste at jeg skulle lese boken.
Når jeg begynte å lese den for meg selv var det vanskelig å legge den fra meg. Forordet var et morsomt kapittel for seg fordi der forteller forleggeren om alle de gode grunner han hadde for å ikke publisere boken. Han beskriver de mange personer som hadde skrevet om lignende situasjoner, markedet var oversvunnet med fortellinger skrevet av mennesker som hadde tatt imot budskap fra avdöde eller mestere. Dessuten var manuset for langt. Likevel hadde just manuskriptet til denne boken värt så velskrevet og interessant at han ikke kunne motstå å gi ut boken. Det tror jeg ikke han kommer til å angre på!
Etter å ha grovlest ”The Disappearance…” kunne jeg plutselig ta til meg mange ting som jeg i og for seg visste, men likevel ikke hadde fått et ordnet overblikk på. Som eksempelvis at Jesus liv på jorden först og fremst handlet om å vise veien tilbake til vårt Opphav, og at Mirakelboken er skrevet som en veiviser i dette. Jeg kunne plutselig se en sammenheng mellom min opplevelse på det förste mötet i mirakelgruppen her på Findhorn, og boken, som et svar. Så lenge mine tanker kretser rundt min jordiske tilvärelse så glir dette budskapet bort og det daglige livet tar over. All analyse av situasjoner, bedömmelser av meg selv og andre mennesker, bekymringer for det ene og det andre blir enerådende i mine tanker, og dette at jeg egentlig er hjemmehörende på et annet sted (ställe) glemmes (glöms) bort. Og likevel er det noe i meg som ikke har glemt dette reflekterer jeg, ja inni mellom har jeg til og med skrevet dikt om det uten å ha forstått det så klart som nå.
”The Disapperance …” henviser hele tiden til Mirakelboken/kurset, som forfatteren jobber med i löpet av den tiden han får besök av de to mesterne, en mannlig og en kvinnelig.. Dermed belyses kurset fra en hverdagslig vinkel, og det gir meg ytterligere forståelse om hva det handler om. Enkelt forklart fra boken så er hele vår tilvärelse her et slags spill, et ”dataspill” som vi oppfatter så virkelig at vi glemmer den bakenforliggende virkelighet. For å komme i kontakt med den igjen er vi avhengige av den Hellige Ånds hjelp med å avdekke det vi bärer med oss i det underbevisste. Mirakelkursen har jo nettopp dette som et av sine mål: å opprette den direkte, individuelle kontakten med den Hellige Ånd. Ved å endre min oppfatning av de situasjoner jeg kommer opp i, ved å läre meg å tilgi (förlåta) i steden for å skyldbelegge meg selv eller andre, så kan jeg lösrive meg fra dette jordiske spillet og komme tilbake til mitt opphav. Enkelt å skrive om, ikke alltid så enkelt å leve opp til. Og ikke minst å forstå at all smerte, all skyld har sin opprindelse i dette at vi tror vi har separert oss fra vårt Opphav, vår Skaper.
Jeg kan ikke motstå å sitere fra ”The Disapperance …” kapittel 3: Mirakelet (The Miracle) i min egen oversettelse:
”Arten (den mannelige mesteren):…………….
Når folk begynner å studere Mirakelkurset så tror de alltid feilaktig at de blir bedt om å forsake noe. Som Håndboken for Lärere (Manual for Teachers) poengterer:
Det ser ut som om ting blir fratatt en, og i starten blir det sjelden (sällan) forstått at det bare er en aksept av at de er uten verdi.. (M10)
Kurset gir mange instruksjoner om dette og den illusoriske verdens meningslöshet. Du forstår, Gary, alle önsker at deres liv skal ha en mening, men de söker etter den på feil sted (ställe) – i denne verden. Mennesker föler en dyp tomhet inni seg, og så pröver de å fylle dette hullet med noe de utretter eller en relasjon på dette form-messige planet. Men alle disse sakene er, pr. definisjon, under de beste omstendigheter bare for en viss tid. Derfor må du forstå, som Jesus tilrår meget tidlig i Teksten:
Fölelsen av å väre adskilt fra Gud er det eneste savn (enda saknad) som du i virkeligheten behöver å korrigere. (T14)”
Ja, det er meget som kan skrives om dette, men hvorfor ikke heller lese boken?
- - -
Når dette skrives er jeg tilbake i Stjernsund.Det var også sterkt å oppleve under treffet på Rinkesta at så mange ble interessert i å lese ”The Disappearance …”. Jeg ser frem til på neste nettverkstreff til hösten å prate mer om de perspektiver som da har åpnet seg, og ikke minst når vi da også har kurset oversatt til svensk! Etter å ha lest gjennom ”The Disapperance…” en gang, i full fart for å få et overblikk, er jeg nå igang med min finlesning. Jeg kan også slå opp i boken på måfå, eksempelvis dagens sitat: Kap. 7 The Law of Forgiveness (Tilgivelsens lov):
”Pursah (den kvinnelige mesteren):
……………………. All opprörtthet, fra mildt ubehag til fullt raseri er et varsels-signal. Det forteller deg at din skjulte (dolda) skyldfölelse er på vei opp fra dypet i ditt ubevisste sinn til overflaten. Forestill deg dette ubehaget som den skyldfölelse som skal avvikles gjennom tilgivelse (förlåtelse) av det som du har koblet den til. Egoet pröver å få deg til å se at skyldfölelsens årsak ikke har med deg å gjöre ved å projisere den på en illusorisk ting. Egoet pröver gjennom sin tankevirksomhet å skape en avstand mellom deg og din skyldfölelse, og en hvilken som helst hendelse eller person i närhet kan duge til dette.
Projeksjon fölger alltid på fornektelse. Mennesker må enten projisere sin undertrykte skyld på andre, eller mer tjenelig tilgi den. Det finns bare disse to muligheter, uansett hvor kompleks verden måtte se ut. Hvis du önsker å väre smartere enn egoet og få det til å tape kampen så må du väre på vakt overfor signaler som ubehag eller raseri, overvinne din reaksjon og begynne å tilgi förlåta. På den måten kan du vinne.
Gary (forfatteren): Og husk, det er bare en dröm.” (Del av spillet). (egen oversettelse)
Om denne tilvärelsen her på jorden er drömmen, hva er da virkeligheten? Skjönt å vite at denne tilvärelsen ikke er det, i alle fall! Gode drömmer til dere alle fra Albert.